Egon Holstad – Maskiner i nirvana (bok anmeldelse)

Endelig. Faen ta. Her venter man i godt over to år på denne boken. Ja vet den må skrives først men ventetiden blir ikke bedre av det. Nå er den her og Holstad beklager forsinkelsen i forordet. Jada du er tilgitt, for nå er den her. Som godt over middels Raga fan må man ha lov å være «litt» utålmodig.... Nok syt. Så hvordan er boken spør du?

Tja. Som fan obligatorisk. Som nybegynner eller utenforstående på annet vis da er den litt tja. Vil tro alle som liker rock vil ha glede av denne reisen i maskinerland med Holstad som los, og i stor grad basert på en late bloomers betraktninger. Før det åpner det med noen kjendiser i bransjen som får lov å være panegyriske i sine utlegg om albumet boken kretser rundt. Som fan vet man jo at det er umulig å finne svakhetspunkter om ett av de viktigste albumene i norsk rock, så noe annet en panegyriske betraktninger ville ha vært en pinefull opplevelse for alle og på randen av et sosialt selvmord.

Holstad skriver i kjent stil med nordnorske gloser i en tilnærmet gonzo stil. Du er herved advart. Boken er en tilnærming som skiller seg fra de mer nerdete og gjerne skoleflinke bøkene i denne Norske klassiker serien (intet galt med det, men det hadde ikke passet inn i konseptet Raga Rockers å være skoleflink).

Igjennom hele boken får vi ett innblikk i Raga historien, slik forfatteren husker/opplevde den. En uteforstående titter inn i det aller helligste og sender sine rapporter til verden utenfor. Tidvis blir det svært ukritisk i sin analyse, uten at det ødelegger framstillingen. Dette er Holstad sin fortellermåte, en stil han har perfeksjonert igjennom mange år som kronikkforfatter og synser. Her er han i sitt ess, ingen tvil om det.

Boken må tas for det den er, nemlig Holstads syn på Raga Rockers historien. Ett nesten ukritisk syn, der han tidvis er ridder for Raga i kampen mot elendige terningkast i VG, andre ganger los når han tar leseren igjennom først Maskiner i nirvana låt for låt og deretter bandets katalog. Alt krydret med nerdens energiske blikk som gjør boken til en fryd fra perm til perm. Anbefales, men forventer du en bok som inneholder en komplett diskografi, presentasjon av alle som har vært innom bandet osv da blir man skuffet, for her er det Holstad i front, og hans syn på saken. Underholdende og elementær lesing for enhver som liker norsk rock.

Bodø radio – Skogen (album anm.)

Endelig er ett av Bodøs mest sjarmerende band tilbake med nok ett klassisk album. Siden sist har Bodø radio fått seg ett management, som har pusset opp deres tilgjengelighet på det store internettet. Egen web er herlig og nødvendig om man vil bli lagt merke til utenfor vennekretsen. Heldigvis er de like jordnære og lyttervennlig som på forrige album. Det er nesten utrolig i seg selv da det albumet er en udiskutabel undergrunnsklassiker som fortjener evig liv i eteren.

De to første låtene er dessverre albumets litt svakere låter så alle må holde seg i skinnet og enten trampe takten eller hoppe til tredjelåten, og heller ta de to første til sist. Selvsagt en smak sak men de åtte siste låtene er perler på rekke og rad. Låter enhver sanger (enten denne er visepønker som Bodø radio eller vokalist i et indieband eller grindcore band, ville gitt blod for å ha skrevet).

Tekstene er de som setter prikken over ien og gjør dette albumet (som det forrige) så genialt. Misforstå rett, de er talentfulle musikere som fyller ut lydbildet fortreffelig. Låtene hadde ikke vært like iørefallende og gode uten kompet. Men tilbake til tekstene. Som forrige gang fungerer dette fordi budskapet er skrevet og framført med troverdighet. «Som en rapport innerst fra hjertet og gjerne ufiltrert. Rått og nakent.» skrev vi om debutalbumet. Det er en egenskap de har beholdt 100%.

Den største forskjellen fra debuten er nok at lydbildet er fyldigere, produksjonen er mer helhetlig og gjennomført, samt at arrangementene fremhever låtenes dynamikk i langt større grad. Her må man berømme bandet, produsent Hallstein Sandvin og koringen og managementet til Linda Martinussen. Ett klart steg i riktig retning og viser et band med fortellertrang og vet hvordan det skal gjøres. 

Dette er et album som plateselskapene burde stå i kø for å få lov å gi ut. Det hadde passet som hånd i hanske på Fysisk format eller Westergaard Records, og på (gud forby) mer kommersielle selskaper. Dette er gull så det holder. Albumet er fylt opp med låter som kan spilles på radio, på stranda, i stua til lytting og til ren underholdning. Hva mer kan man ønske seg? Sånn utenom at denne en vakker dag kommer i fysisk utgave, og ikke kun blir tilgjengelig på strømmetjenester fra 5. april i år. 

Adrian Cox – 23 / Neurotor - Browse Carefully / Rune Clausen - Svartor (album anmeldelser)

Egentlig er bloggen forlatt og overlatt til historien, men så har det seg slik at musikkverden tar aldri ferie ferie. Det produseres og lages ny musikk i hopetall. Av kvantitet kommer kvalitet er ett gammel jungelord. Vel av og til slår det til. Her er det noen ord om tre utgivelser ALLE med utøvere med ett bevist forhold til sin musikksamling. Av og til, en svært sjelden gang dukker det opp utgivelser som får en pensjonert blogger til å ta til tastaturet (igjen). Nå har Adrian Cox, Neurotor og Rune Clausen begått album ALLE burde skaffe seg. I hvertfall de som liker vakker musikk litt utenfor det kommersielle plankekjøret. Så da åpnes Musikk fra Norge for noen linjer (og hold ikke pusten, kan fort bli år til neste innlegg, hvis det kommer flere...) .

Ved første lytt på Neurotor sitt siste album kom tankene på gli umiddelbart. Man ble dratt inn i lydbildet og forble der til LPen måtte snus. Sekunder senere er man fengslet på nytt. Her er en nedstrippet psykedelia innimellom de delikate rytmebildene og harmonier som fenger ørene til de grader. Helt klart et album samlere vil oppdage alt for sent til å få til en respektabel pris. De der ute som har kjøpt den vil nok behandle den som gull. For denne er gull tvers igjennom. .

Kan minne litt om en kryssing av Ba-iss, siste Hide Unas, Origami arktika og dets like. En touch av tidlig 70talls Pink Floyd krydder albumet perfekt og setter prikken over ien. Det er svært tydelig at duoen kan sin musikkhistorie og har hørt mye på de litt mer avant garde uttrykkene, men samtidig beholdt melodilinjer som er iørefallende og småeksperimentelle på samme tid. En øvelse som er krevende og som de har løst fortreffelig. Det er bare å berømme deres varhet i produksjon og arrangeringen som gjør lydbildet skjørt, men likefullt trenger inn og åpner lydlandskaper.

Fortreffelig er også Rune Clausens nye album. Vi har skamrost han før og gjør det igjen. Denne gangen harhan gått enda lengre enn før i å oppløse lydbildet slik at mye av rytmikken er borte og ikke så iørefallende. Er en slags blanding av ting Erik Wøllo har gjort og Berlinerskolen.

Stemningsmusikk som kan stå som selvstendige soundtracks til kortfilmer som burde lages.... øyeblikkelig. Stemninger som kan være både mørke og litt lysere uten at det tipper over i det banale. Stemninger som kan av og til tippe over mot A Place To Pray, og samtidig peke mot noe Conrad Schnitzler kunne ha gjort som åpning på en Mayhem-låt. Musikk som fanger lytteren og lar denne reise i sitt eget univers med Clausen som los. Absolutt nye takter fra Clausen og han lykkes fortreffelig.

Tredje album (alle gode ting er tre) er Adrian Cox nye album. Hans alias; Askil Hagen er en uhyre produktiv mann som i fjor gjorde musikk i lag med bl.a. Beranek med sin duo EL/NeUe og nå solo. Cox er meget glad i miniatyr låter rundt ett minutt og kortere. For noen år siden gjorde han «99 sanger». Det er et album fylt hverdags- skildringer og mer filosofiske betraktninger som fungerer overraskende bra. Det samme kan sies om «23», bare at her er det ett mørkere bakteppe som senker seg over albumet.

Flere av låtene handler om sykdom, noe som får tankene over til flere av Helge Gaarders tekster på Kjøtt sitt album «Op» og andre utgivelser. Brutalt ærlige betraktninger tonesatt med lett melankolsk småeksperimentel synthpop. Hagen får virkelig fram kampen for helsen så man får frysning av det. En kamp vi alle må kjempe men sjelden så vakkert ordlagt som her. Kanskje Cox sitt viktigste og mest melankolske album til nå.

Kort oppsummert. Tre album for alle som liker musikk som foregår bortenfor VG-lista, og som alle burde ha i sin samling. Løp og kjøp.

Takk for musikken

Til alle det berører. Denne bloggen er stengt. 

Nytt fra NXP

Etter tre års pause er NXP tilbake med en ny EP. En anti-krig utgivelse, mot alle kriger i Verden i dag. Frihet og fred er det Verden trenger. Sjekk ut utgivelsen her.

Cover foto fra Bodø, noen dager etter at byen ble bombet sønder og sammen i 1940. Foto av kunstneren Arne Jørgensen. 

Snart nytt Personal Best

Nå kan man forhåndsbestille neste nummer av Lasse Marhaugs eminente fanzine Personal Best. I #9 loves det 100 sider, fullfarget offset trykk og limet rygg. Profft som bare det, som vanlig. Han følger også opp tidligere utgaver med å intervjue (ha samtaler med er kanskje mer beskrivende?) en håndfulle mennesker han har stor respekt for. I dette nummeret har man intervju med den ekstremt kunstneriske støy/impromusikeren og ikke minst instrumentmakeren Christian Blandhoel og Tine Surel Lange fra Hadsel. Hun eksperimenterer med både lyd og visuelle uttrykk og er en kunstner i verdensklasse. De to er de eneste norske som blir intervjuet denne gang. I tillegg finner man navn som Joe Potts (Los Angeles Free Music Society mm), Russell Hasswell (Consumer Electronics mm) og Edward Sol (en av Ukrainas fremste komponister).

#9 blir sendt ut i slutten av juni til alle som har forhåndsbestilt. 

Nytt(ige nyheter)

Som vanlig på fredager står utgivelsene i kø. En av de utgivelsene det har vært stor spenning til er Lemur sitt album «Critical Bands». Her er en 11 minutter og 50 sekunders smakebit. Ute på alt av strømmetjenester og på CD (på vinyl også?). Men rask lytt avslører et album som definitivt tåler noen dusin avspillinger. Nydelig klangverden og tildels åpner nytt terreng, og gir faen i kartet. Herlig. Slippfest på Kafe Hærverk i Oslo i morgen 6. Mai klokken 13:00. Event her. 

Singelen “Never Wanna Go Home” med pop-punkbandet Fashion Victims, slippes i dag. De lager fengende, melodiøse pop-punk låter og har satt seg et mål om å levere de fra øverste hylle. Debutsingelen «Such a Bore» ble beskrevet som «én av de beste norske låtene i sin sjanger» (NRK P13) og «eventyrlig bra» (Adresseavisen). Fashion Victims er om dagen i studio for å spille inn sitt debut album.  

Slaamaskin slipper onsdag 11.mai sin andre digitale singel knyttet til det kommende albumet "Trollveggen"! Siden låten «Forfall» omhandler nasjonalromantikk og kapitalisme så er det jo selvsagt at låten slippes i selveste nasjonalromantikk måneden mai. Låten blir tilgjengelig på de aller fleste strømmeplatformer.

Løvehesten er ett nytt indieband fra Trondheim som slipper sin andre singel «Kollekt» der de synger om «ka e meininga, med meiningslausheita». En betimelig filosofisk tekst holder låta oppe definitivt.

Når man er inne på indie; Heatwaves gir ut singelen «Always Talking Shop» i dag. En pen radiovennlig låt med melankolske trekk. I bandet finner du en gjeng rutinerte musikere som har spilt for Paperboys, John Olav Nilsen & Nordsjøen med flere.

Labelen Mono-Log er 10 år og i den forbindelse har de laget en festival. Den holder de på «...Norges Seattle; STORD» som de ordlegger det selv. Her finner man viser, rock, alternativ pop, performance og indie. På www.mono-log.no finner man alt det du trenger å vite.

Bergen bobler over for tiden med utgivelser og artister. Pokal er ett av de og de leverer singelen «Vestkanten historie» i dag. Det er en poprockballade om kjærlighet, vennskap og ungdom i drabantbyen. Det handler om å være en «outsider».  

Tape Trash er det nye prosjektet til Anders Magnor Killerud og Kristofer Mathias Staxrud. Duoen beskriver selv musikken sin som rock for de som liker pop, og pop for de som liker rock. Totalt blir det en blanding av indie, emo, drømmepop og shoegaze. Onsdag 10. Mai slipper de sin neste singel «Fever & Alco». I kveld spiller de på Kulturhuset på Oslo Indie.

«From The Netherworld» er siste utgivelse fra Defraktor. Noter deg droning, dark ambient og lydlandskaper perfekt for enhver mørk thriller/skrekkfilm. Til dette er det også gjort noen AI videoer, som er etterarbeidet av Karsten Hamre selv. Er foreløpig kun på strømmetjenester, men er forventet å bli utgitt på CD/LP/MC. Krysser fingre og tær for at det skjer, for musikk som dette trengs. Kan minne litt om en krysning av Are Mundal og DeathProd. Pliktlytt og når den tid kommer, pliktkjøp. Under her er en smakebit:

 

Synes du eksperimentell musikk er Vanskelig? Smalt? Ekskluderende? Da er du velkommen til konsert i nyMusikks serie «Håndbok i trivsel på konsert med eksperimentellmusikk», der man presenterer ulike typer eksperimentell musikk i samme konsert. Programmet er kuratert av Maia Viken, komponist og masterstudent ved Norges musikkhøgskole i samarbeid med Bjørnar Habbestad, kunstnerisk leder i nyMusikk. Det skjer i kveld i Oslo kl. 19-22 (dørene åpner 18.30). Mer info i denne eventen.

Howlin’ Sun gir ut sitt album «Maxime» neste fredag, men vi tar det med nå så kan folk krysse av på kalenderen og vente i spenning. Det kommer ut ca fem år etter at de ga ut sitt selvtitulerte debutalbumet sitt. Absolutt på tide med å komme med sitt andre album. Folk som liker litt mørk rock med influenser fra både countryrock og garage, bør sjekke ut «Maxime». Forøvrig er tittellåten en hyllest til den nå nedlagte legendariske spillestedet i Bergen. Kommer ut på CD, svart vinyl LP og limited transparent oransje vinyl.